Skriverutinen (eller Mens vi venter på elektrodene)

På kontoretNoen (Thomas Edison, muligens) har sagt at et kreativt geni består av 1% inspirasjon, 99% perspirasjon. Geni og geni, fru Blom. Det han sier har for alle kreative mennesker mer enn bare et lite frø av sannhet i seg.

Det finnes kanskje dem som ser for seg en forfatter, som undertegnede, gående langs svabergene mens han myser tankefullt mot horisonten. Inspirasjonen kommer når den kommer, liksom, og når han må skrive – det være seg midt på natten – så må han bare gjøre det. Denne forfatteren er i alle fall ikke meg.

Gode idéer kan komme når som helst, det er sant. Men en idé er ikke noe verk. Det er ikke en gang et utkast til et verk. Mitt inntrykk er at de fleste kreative mennesker behøver rutiner. På et punkt er du nødt til å sette deg ned og få noe ned på papiret eller lerrettet. Jobben gjør seg ikke selv, og uansett om forfatter er det beste yrket jeg kan tenke meg, så er det for det meste rutinemessig arbeid. Ja, nesten rutinemessig, i alle fall.

I utgangspunktet er det viktig for meg å komme meg ut av huset. Skal jeg gjøre skrivejobben midt blant regningene, så er det regningene som får prioritet, eller oppvasken. Eller tv. For tiden gjør jeg forfatterjobben på tirsdager, torsdager og lørdager, og jeg kunne ha gjort den i sofaen, i slåbrokken. Det hadde vært utrolig bekvemt å kunne gjøre det på den måten. Mitt problem er at da får jeg ingenting gjort. Jeg må kle på meg, barbere meg, drikke kaffe – og gå på jobb. Heldigvis har jeg fått leie et kontor ikke langt unna der jeg bor, så jeg må faktisk ut av huset.

På kontoret består arbeidet i rent tenkearbeid, visualisering og selve skrivingen. Når en fortelling skal bygges opp må den tenkes gjennom, figurene som går rundt i fortellingen og gjør ulike ting må planlegges og skapes, og dramaet som oppstår må være logisk (i alle fall må jeg få leseren til å tro på det). Dette kan av og til være utrolig morsomt. Jeg liker å finne på folk og gi dem problemer. Det høres grusomt ut, men det er sant.

Ofte stopper jeg opp i skrivingen og innser at jeg ikke kan beskrive det jeg ønsker, fordi jeg ser det ikke for meg. Da er jeg nødt til å visualisere. Det kan jeg gjøre på ulike måter, men ofte ender jeg opp med å tegne. Se på bildet øverst. Tegningen i forgrunnen er en grov planskisse av et jernalderbygg hvor hovedpersonen min skal finne på noe ugagn. Nå vet jeg nøyaktig hvordan det er der, fordi jeg har forestilt meg det.

Men arbeidet som gjør alle idéene og planene til noe konkret er selv skrivingen. Den organiserer jeg i 90-minutters økter. Jeg sørger for at en alarm ringer når tiden er ute, og da er det pause. Mens jeg er midt inne i selve økten forsøker jeg å ikke stresse. Jeg kan godt rusle litt rundt på gulvet, drikke litt kaffe, sitte og tenke litt, og forsøke å la teksten komme til meg. Når det fungerer, så forsvinner tiden i skriving. Plutselig ringer alarmen, jeg fullfører en setning eller et avsnitt og lagrer. På gode dager gjennomfører jeg tre slike skriveøkter.

Jeg er ikke av typen som sitter og filer på en setning i en hel dag for at den skal bli perfekt. Jeg har alltid funnet mer glede i selve det å fortelle en historie enn i selve språket. En forfatter jeg snakket med beskrev seg selv slik: Det eneste jeg kan er å lage lange, velformede setninger. Og jeg vil hevde om meg, at det eneste jeg kan er å fortelle. Jeg er ikke nødvendigvis så god til å skrive, men jeg har fått masse trening. Men fortelle historier kan jeg.

Men når jeg er ferdig for dagen, går jeg hjem. Da er jobben min over, og jeg kan surfe på nettet, se på tv, lekeslåss med Jenny, lage middag eller noe annet nyttig, morsomt eller avslappende. Sove middag. Kommer det en idé om natten, så må den pent vente til arbeidsdagen begynner.

Å skrive er et arbeid. Å lage historier er et arbeid. Mye av det er enormt morsomt, men det kan også være kjedelig. Å bygge opp en fortelling krever riktignok noe som starter den – en idé eller inspirasjon – men derfra og ut er det rett og slett et håndverk som må utføres.

I framtiden blir det naturligvis annerledes. Da setter man elektroder til hodet og plugger en ledning inn i en USB-port på PCen, og så dukker de vidunderligste fortellinger opp i tekstbehandleren, helt av seg selv. Det gleder jeg meg til.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s