Noreng i Nordland: Flaut og kult samtidig

Mange ganger etter et forfatterbesøk kommer elevene og vil ha autografen. Det får meg til å føle meg både flau og stolt.


Jeg er jo ingen kjendis, tenker jeg noen ganger. Jeg er ikke Jo Nesbø. Jeg har skrevet en eneste bok, og selv om det er flere på vei – mange flere, håper jeg – så er det litt rart. En forfatter er jo bare et helt vanlig menneske.

Men jeg begynner å skjønne noe. De fleste skoler har ikke alt for mange forfatterbesøk. Noen har aldri hatt en forfatter innom noensinne. For enkelte elever er det rimelig stort å møte en forfatter. Kanskje de skriver selv og lurer på noe om det å være forfatter? Kanskje de bare lurer på hvordan et slikt menneske er, som har navnet sitt på en eller flere bøker?

Å møte en klasse som sitter og venter spent på hva jeg har å by på er noe som jeg har opplevd en hel rekke ganger nå. Jeg begynner å bli vant til det. Men for enkelte av elevene er det første gang de møter en forfatter, og hvis jeg tenker tilbake på hvordan det ville ha vært for en forfatterspire som meg den gang jeg var ung – så kan det nok sikkert være både spennende og interessant.

I dag opplevde jeg noe nytt. Ei jente fortalte meg rett før jeg begynte at hun hadde to favorittforfattere. Den ene var Jeff Kinney (tror jeg), som skriver En pingles dagbok. Den andre var meg.

Okay, okay, vent … Jeg er yndlingsforfatteren til noen!

Det tar litt tid å ta noe sånt inn over seg. Ofte har jeg hørt at elevene liker Dødens skole og synes den er spennende. En gang sa til og med en elev at jeg var verdens beste forfatter – garantert en overdrivelse. Men likevel. Å være yndlingsforfatteren til noen, er ganske spesielt.

En gutt kom bort til meg etterpå og sa at for første gang hadde han fått lyst til å skrive en fortelling. Det er rimelig kult, det også. Jeg fortalte ham at når han ble en berømt forfatter, så måtte han fortelle alle som ville intervjue ham, at han hadde fått lyst til å skrive etter et forfatterbesøk av meg. Tenk så stilig det ville ha vært om det faktisk ble virkelighet.

Jeg forstår noe nå. Nemlig at det er viktig for elever å møte forfattere. Dessuten er det viktig for forfatterne å forstå dette. Mange som har gjort ulike ting i livet kan peke på én eneste hendelse som liksom sendte dem i den retningen de endte. En forfatter på besøk i en klasse, kan selvfølgelig være en sånn hendelse. Den lille begivenheten som endrer på et helt liv. Det er en viktig jobb å være forfatter på forfatterbesøk, selv om jeg ikke er noen kjendis, og selv om det er flaut og litt kult å skrive autografer.

Og dessuten, jeg vet ikke om jeg nevnte det i stad: Men jeg er yndlingsforfatteren til noen!

Forfatterturnéen går videre. Denne uka er jeg nord i Nordland. Jeg har allerede vært på Kongsvik og Fjelldal skole, og på den siste av de to kom Ramsund skole på besøk. Så har jeg vært på Bogen og Liland skole, og i resten av uka er fokuset på Narvik kommune. I dag har jeg besøkt Bjerkvik barne- og ungdomsskole pluss Skistua skole. På Skistua møtte jeg enkelte elever som jeg har vært og forfatterbesøkt tidligere, men det gikk bra likevel. I morgen blir det Frydenlund skole hele dagen, og uka avsluttes med Fagernes og Ankenes skole. De kan glede seg!

Seriøst. De kan det.

Reklamer

En kommentar om “Noreng i Nordland: Flaut og kult samtidig”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s