Drømmejegeren i Nordland: Fryd!

Det er noen problemer med å være på turne. Det kan være kjedelig å være på hotell. Spesielt de mest slitne, små vertshusene. Noen steder har de knapt hørt om trådløst nett. Andre steder lukter det rart og teppegulvet har kanskje underlige, gule flekker.

Straumen i Sørfold kommune. Jeg opptrådte på rådhussalen og spiste lunsjen alene. Greit med litt stillhet når man skal komme seg før neste gruppe elever.
Straumen i Sørfold kommune. Jeg opptrådte på rådhussalen og spiste lunsjen alene. Greit med litt stillhet når man skal komme seg før neste gruppe elever.

 

Og for å bli ferdig med klagene: Når jeg kjører tre ganger nitti minutter flere av dagene på denne turnéen, så må jeg virkelig passe på. For å ikke miste stemmen er jeg rett og slett nødt til å leve som en proff sanger. Legge meg tidlig. Drikke mye vann. Stå opp tidlig for å varme opp. Og når disse maratondagene er over er stemmebåndene såre. Dessuten slår ryggen seg vrang. Jeg har noen ryggproblemer som kan dukke opp når jeg står mye. Og nå står jeg mye. Det er verst når jeg setter meg på kateteret, kanskje for å lese, og deretter skal reise meg igjen. Da kan det plutselig bare skjære seg. Det kjennes som om ryggraden slår knute på seg.

Det regner på ruta på Fauske hotell.
Det regner på ruta på Fauske hotell.

Det var klagene.

Så til gledene. Først og fremst er folk ekstremt hyggelige over alt. Jeg mener det virkelig. Alle voksne jeg møter, lærere, rektorer, vertshusverter osv – alle er flotte folk. Det smiles hele tiden, og det gjør meg i god stemning.

Men spesielt ungdommene er veldig flotte. Det høres sannsynligvis ut som om jeg overdriver, men jeg digger dem, alle sammen.

Jeg digger den tøffeste gutten som tør å rope ut «hallais» i det jeg kommer inn i rommet. Jeg digger den sjenerte jenta som sitter ute på siden av rommet og nesten ikke tør å rekke opp hånda når jeg spør om det er noen som skriver selv. Jeg digger den selvsikre jenta som sitter midt i klasserommet, litt bak, og som sier at hun har egen blogg og liker One Direction, men ikke Justin Bieber. Jeg digger den klumpen av gamere som sitter bak i det venstre hjørnet og tror at dette kommer til å bli kjedelig, og så oppdager de at det ikke er det. Jeg digger de storøyde og måpende, jeg digger de som ler høyt når de synes jeg er morsom, jeg digger de som protesterer litt og mener det er feil i resonnementene mine, jeg digger de som blir ivrige og glemmer å rekke opp hånda sånn at jeg er nødt til å hysje på dem. Jeg digger dem alle.

Noen av dem kommer til meg etterpå og sier at de er inspirerte og at de skal lese Drømmejegeren. Noen sier ingenting når jeg treffer dem, men så kommer de på Facebook etterpå og spør om det er vanskelig å bli forfatter. Jeg blir kjempeglad av sånt.

Når jeg rusher fra en skole etter å være ferdig er jeg som regel ganske sliten. Ryggen verker og stemmen er sår, og jeg slår av radioen for å få stillhet rundt meg. Men jeg kjenner en ubeskrivelig fryd i kroppen. Den er det elevene som har gitt meg. Ungdommene. Publikummet mitt. Framtidige lesere.

Fintfolk. Det er det de er. Nå blir jeg rørt, så kjør bilder:

Elever på Steigen sentralskole.
Elever på Steigen sentralskole.
Åttende og niende på Straumen skole, Sørfold kommune
Åttende og niende på Straumen skole, Sørfold kommune
Tiende klasse på Straumen skole, Sørfold kommune
Tiende klasse på Straumen skole, Sørfold kommune

 

Reklamer

2 kommentarer om “Drømmejegeren i Nordland: Fryd!”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s