Kunsten å komme inn i et rom

Nylig ble jeg invitert til å holde et foredrag om litteraturformidling for bibliotekarer i videregående skole. Selvfølgelig sa jeg ja. Det er jo en stor del av jobben min, og jeg følte virkelig at jeg hadde noe å bidra med. Som jeg sa til bibliotekarene: Det høres skrytete ut, men jeg er veldig god til det. Massevis annet, som for eksempel å danse eller å knyte knuter, er jeg elendig til. Dette ene er imidlertid noe av det jeg gjør best.

Jeg kan ikke huske sist jeg var skremt av å stå foran en gruppe mennesker og snakke. Mange år i klasserommet har selvfølgelig gitt meg masse erfaring og formidlingstriks, og siden 2011 har jeg fortsatt å møte elever, men nå som forfatter på besøk («en ekte forfatter», som jeg ofte blir introdusert som), ikke som lærer. Forskjellen er at jeg som forfatter gjerne har bare et eneste opplegg på en turné på kanskje et par uker. Jeg presenterer stoffet mitt opp til tre ganger daglig i løpet av turnéen. Samme greia – med små variasjoner – om og om igjen. Så da sier det seg selv at stoffet «spisses» og formes av hvordan det mottas. Det skjer uten at jeg tenker noe særlig over det. En fortelling som jeg på et punkt improviserer, og som høster stor suksess, ender noen ganger opp med å bli en del av det faste opplegget. Ting som ikke fungerer forsvinner etter hvert ut. På den måten sitter jeg ganske raskt igjen med seksti minutter med nesten bare høydepunkter. Jeg vet når elevene kommer til å le, og jeg vet når de kommer til å skvette.

Smilefjes

Note to self

Det var spennende å skulle lage et foredrag om min egen praksis, for det betydde at jeg ble bevisst mange ting som jeg ikke hadde satt ord på tidligere. Jeg laget kule begreper som Formidlingens feng shui og IFMS (Innbilt Freddy Mercury-syndrom). I tillegg fant jeg på noe jeg kalte Kunsten å komme inn i et rom, og jeg forsto at dette var noe som hadde vært i tankene mine lenge, bare ikke helt øverst i bevisstheten. Hovedidéen er at det spiller en rolle hvordan man ankommer de man skal snakke med.

Som lærer laget jeg meg et mentalt bilde og innarbeidet det i jobben min. Jeg så for meg en gul lapp som hang over døra inn til klasserommet, og på den var det et smileansikt. Det var en slags påminnelse om å smile når jeg møtte elevene. Et annet aspekt av det å komme inn i rommet handlet om hva jeg sa, og hvordan jeg sa det. Dessuten hva jeg gjorde med blikket. Hvordan elevene møter læreren sin, har stor betydning for hvordan resten av timen kommer til å gå. Det ble for meg en åpenbar sannhet, og jeg forsøkte å oppføre meg deretter.

Nå for tiden kommer jeg inn i klasserom som besøkende, og det er naturligvis noe annet. Elevene kjenner meg (vanligvis) ikke, og aner ikke hva som kommer. Kanskje har de forventninger om et eller annet, eller kanskje har de ikke tenkt så mye over det. Men elever er jo stort sett høflige, og har hatt besøkende i klassen tidligere. Noen ganger til og med andre forfattere. På et punkt begynner jeg å snakke, men forholdet mellom elevgruppa og meg formes allerede fra det øyeblikket jeg kommer inn døra. Og det er noe med førsteinntrykk, folkens. Som lærer var jeg en kjent figur for klassen, og de visste stort sett hva de kunne forvente. Som et totalt fremmed menneske har jeg stor makt. Det kan jo hende jeg er helt crazy og uberegnelig, som Reidar Kjelsen, og tvinger dem til å lukte på sure sokker eller bite rektor i kneet. Eller kanskje jeg kommer til å kjøre skrekk og gru, slå av lyset og putte ei lommelykt i trynet, som Tor Arve Røssland? Eller kanskje noe annet?

Tre bud for Kunsten å komme inn i et rom

Det finnes tre bud for Kunsten å komme inn i et rom. De er:

1. Kom med kake.
2. Møt opp ung.
3. Forvent fine folk

Kom med kake

Selv om det kanskje kan være et enkelt knep å alltid ha med seg kake eller konfekt når man møter nye folk, så mener jeg det i overført betydning. Hvis du er invitert til å komme og snakke om et eller annet, så har du allerede «kake» med deg. Det er din kunnskap og erfaring som er kaken. Kanskje er det noe du brenner for? Uansett kommer du med kake, og du akter å dele den med alle. Det handler naturligvis om tro på at man har noe som andre synes er interessant. Noen har bedt deg komme for å prate, og hvis du ikke trodde det var noe særlig, så burde du ha sagt nei. Men du tar i dørhåndtaket, og veldig mye av det inntrykket folk kommer til å få av deg, avhenger av at du har troen på deg selv.

Det betyr ikke å strutte av selvtillit eller være voldsomt ovenpå. Du kan godt ha troen, og samtidig være litt ydmyk. Men på den andre siden av døren venter noen på nettopp deg, og med god grunn.

For du har med kake, ikke sant?

Jeg skulle kanskje ha skrevet mer om hvordan man skal oppføre seg når man ikke er velsignet med alt for mye selvtillit, men i bunn og grunn handler det om det man på engelsk kaller fake it ’til you make it. Det fungerer faktisk å late som. Lat som om du er selvsikker, og du blir mer selvsikker. Klistre på et smil, og det gjør deg glad. Det høres helt sykt ut, men det er forskning.

Møt opp ung

«Ung» i dette tilfellet handler ikke om faktisk alder, men hvordan man stiller inn hjernen sin i forkant av et besøk. Det gjelder å fokusere på alt det spennende som sikkert kommer til å skje straks du kommer inn i rommet.

Som et barn som gleder seg til en bursdag: Lurer på hvem som er der? Det kommer sikkert til å bli leker og godteri! Noe spennende kommer til å skje!

Nysgjerrighet og positiv innstilling er viktig. Får du det til, kommer hele kroppen din til å utstråle hvor glad du er for å være der, og hvor spennende du synes dette er. Blikket ditt kommer til å saumfare rommet og menneskene i det, og smilet er helt naturlig. Hvis noen sier hei, så sier du hei tilbake og ser på dem.

Her er det som er litt rart. Når man gjør det riktig, så «speiler» rommet deg. Gjengen som sitter der, de vet at du skal komme (forhåpentligvis), og de snur seg for å se idet du går gjennom rommet. De er nysgjerrige på deg. Hvis de får inntrykk av at du lurer på om noe spennende kan komme til å skje, så kommer de snart til å begynne å tenke det samme. Oi, liksom. Men hvis du har skuldrene trukket opp under ørene, et innadvendt blikk og sur mine, så begynner publikum ganske kjapt å forvente at. Dette. Kommer. Til. Å. Bli. Gørr.

Å møte opp ung handler om å rette fokuset utover. La det sveipe over omgivelsene, så føler gruppen energien fra første stund av. Selv om du ikke sier noe eller veiver med armene.

Forvent fine folk

Til slutt: Forvent fine folk. Det er kortversjonen av Forvent fine folk for folk er faktisk fine. For det er de stort sett. De som venter der inne i rommet vet at du skal komme, og de er vennligsinnede. I verste fall har de planlagt å drømme seg litt bort mens du snakker, men det er ikke noe gedigent problem, og siden du har med skikkelig god «kake», så kommer de til å være interesserte.

Publikum som du møter ansikt til ansikt er dessuten ute etter at du skal gjøre det bra. Hvis du mislykkes, så må publikum også kjenne på den følelsen, og det er ikke noe kult. Alle har vi vært pinlig berørt av andre noen ganger. Ønsket at onkel Per ikke hadde tatt ordet i dåpen eller at lillesøster ikke hadde meldt seg selv til å synge i bryllupet. Derfor ønsker vi ubevisst at de som framfører noe skal gjøre det bra. Folk er faktisk fine.

Ikke på nettet, for der er folk ofte drittsekker, men nå snakker vi om å være sammen i et lite rom i fra 45 minutter til en hel time. En annen ting er at vi for tiden opplever en generasjon unge mennesker med historisk høyt nivå av veloppdragenhet og høflighet. Jeg vet ikke om jeg liker det helt, men sånn er det. Spør ungdomsskolelærere.

Neste fase: Etablere ståsted

De tre budene handler om den aller første fasen, nemlig de sekundene hvor du dukker opp i døra og beveger deg inn i rommet. Neste fase kan man kalle å etablere et ståsted, og la meg si noen få ord om det.

Selvsikre personer har alles øre når de snakker, for selvsikkerhet er attraktivt. Selv om man ikke er så selvsikker i utgangspunktet, så kan du gjøre mye ved bare å ta plass. Altså å TA – som i å erobre og benytte deg av – fysisk plass i rommet (som Amy Cuddy forklarer i videoen over).

Det betyr at du må tenke gjennom hvor du har armene og føttene dine. Ligger armene i kors over brystet, så tar du minimalt med plass, og virker innesluttet og redd. Setter du hendene i siden, virker du bestemt, myndig og troverdig. Hvis du i tillegg har mulighet til å bevege deg omkring, så er det fint. Det har den tilleggseffekten at publikum er nødt til å flytte blikket, noe som stimulerer oppmerksomheten.

Forfatteren har tatt sin plass og bruker hendene for å forklare. Den ene hånden, i alle fall ...
Forfatteren har tatt sin plass og bruker hendene for å forklare. Den ene hånden, i alle fall …

Et annet knep er å flytte på ting. Det gjør jeg ofte, og anledningen er mange ganger til stede siden man gjerne samler to klasser i et trangt klasserom. Mens jeg hilser og begynner å snakke, så dytter jeg unna pulter og stoler, og gir meg selv rom. Jeg etablerer et ståsted, på en måte, sier «Her er jeg, og dette er min arena». Når jeg ser på bilder av meg selv i slike situasjoner, er kroppsspråket mitt ekspressivt og utagerende. Av og til er en journalist til stede, og de elsker sånne bilder når utøveren gjør ting med hendene. Ofte står jeg med hånden foran meg, med fingrene rundt noe som ligner på et usynlig eple. Det ser dramatisk og flott ut.

«Det blir forresten ikke gymtime …»

Mye kan gå galt når man besøker klasser og kommer inn i rom, men jeg er overbevist om at det uansett gjelder å forvente suksess. Da er sjansen større for at det skal gå bra.

Noen faktorer har man likevel ikke kontroll over. Det kan være alt fra enkeltelever som ødelegger til ikke-eksisterende gruppedynamikk. En gang ble jeg introdusert med «Det blir forresten ikke gymtime, for vi skal ha forfatterbesøk». Ikke det beste utgangspunktet, nei. Og noen ganger har man rett og slett en dårlig dag.

Jeg tror det er viktig å innse at det ikke blir 100% treff hver eneste gang. Noen ganger får jeg høre at ting var bra mens jeg selv sitter igjen med et dårlig inntrykk. Andre ganger synes jeg det går kjempebra, men så begynner jeg å tvile etter at jeg er ferdig.

For det meste går det heldigvis strålende. Jeg treffer blink mye oftere enn jeg bommer. Det er flaks, for det er ingen selvfølgelighet at man skal være en dyktig formidler selv om man er forfatter.

Hei, her er jeg

Forhåpentligvis kan disse tipsene hjelpe noen, spesielt de som synes det er skummelt eller vanskelig å skulle presentere noe for andre. Det begynner altså med at du kommer inn i rommet, og da er det hele i gang. Du smiler forventningsfullt og kikker deg omkring. En av guttene på bakerste rad sier «Hei!» med grov røst, og du finner ham med blikket og sier «Hei! Hva heter du?». Læreren hadde tenkt at du skulle stå bak kateteret, men idet det blir helt stille plasserer du deg foran i stedet, i direkte kontakt med elevene. Så begynner du å introdusere deg selv mens du dytter unna noen bord og stoler, og alle er interesserte i å høre på hva du har å si.

For du kom inn i rommet med så mye nysgjerrighet og positiv energi, at følelsen av at noe spennende kan komme til å skje fyller rommet. Og før du vet ordet av det er timen over, alle klapper, og absolutt ingenting gikk galt.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s