Klikk klakk pling

Det var på syttitallet en gang. Pappas skrivemaskin var en gul Consul. Jeg satte i et ark og vred på hjulene til det var matet helt i. Presset ned knappene på tastaturet. Så på ordet som på magisk vis dukket opp i fine, trykte bokstaver. Det sto JEG.

Ikke riktig modell, tror jeg. Men lignende. Bare gul.
Ikke riktig modell, men lignende. Bare gul.

Det begynte

sannsynligvis der. Med gleden over å se pene bokstaver på papiret. Så pene som alt annet som var trykket i aviser og blader. Det var helt fantastisk. Og jeg visste at det var jeg som hadde skrevet det som kom fram. Et behov for å uttrykke seg blomstret inni meg uten at jeg visste hva jeg skulle si. Ordet JEG var essensen av dette behovet.

Siden den gang har jeg hatt et særlig godt forhold til det maskinelle, trykte ordet. Bokstaver, ord og setninger. Jeg tenker godt foran skjermen. Kan fort glemme meg i det hvite arket og oppdage at jeg har fylt det med fortellinger når jeg kommer til meg selv litt senere.

En gang ble det ikke bedre

enn skrivemaskinen. Når jeg lukker øynene kan jeg fremdeles kjenne hvordan hendelen på siden føles mot fingrene – den som er byttet ut med returknappen i dag, som sender deg ei linje ned og helt tilbake til venstresiden av arket. Hjulet som skrur arket opp og ned. Lukten av blekk fra tøybåndet i rødt og svart.

Vi byttet aldri båndet, så vidt jeg kan huske. I årevis skrev jeg på det samme båndet, rullet det tilbake, til bokstavene det var i stand til å produsere var nesten usynlige på arket. Jeg skrev dikt og fortellinger. Jeg skrev av tekster jeg likte fra andre steder. Jeg skrev tre eller fire små «bøker» om den hemmelige agenten Nigel Washington, som lik inspirasjonskilden James Bond reiste til fremmede steder for å kjempe mot superskurker og redde verden. Jeg skrev også et astronomisk leksikon, siden alt som hadde med verdensrommet å gjøre var energidrikk for tanken og fantasien.

Ja, et leksikon. Som ble oppdatert hver eneste gang jeg lærte noe nytt. Nøkkelord oppført alfabetisk på massevis av sider, med en forklaring hentet fra den boka jeg hadde lånt på biblioteket. Jeg er systematiker i hjertet, og fant stor glede i å oppdage at jeg måtte skrive mange sider på ny fordi jeg måtte få inn ordet «nøytronstjerne».

Hjemme hos oss

var det ikke snakk om retteteip eller korrekturlakk. Mulig det fantes der ute i verden et sted, men jeg hadde ikke hørt om det. Skrev jeg noe feil – noe jeg sjelden kunne leve med – måtte hele siden skrives på ny. Timelange arbeidsøkter for en innadvendt ung gutt. Sannsynligvis smilte jeg mye der inne på rommet mitt. Jeg hadde det fint sammen med min gule Consul. I begynnelsen hadde den vært pappa sin, men den var min utpå åttitallet. Bare min.

Jeg kan ha vært rundt femten da den takket for seg. Da var jeg over på den røde delen av båndet, for det svarte blekket var brukt opp. Det var et linjeskift som tok knekken på Consulen. Jeg hadde kommet til slutten av linjen, det sa pling for å fortelle meg at jeg enten måtte fullføre ordet eller sette bindestrek kjapt, så jeg la venstrehånden på den sølvblanke hendelen og skjøv den mot høyre. Hele spolen (eller hva den nå heter, den delen som holder arket og beveger seg fra høyre mot venstre mens man skriver), alt sammen, forsvant ut av resten av skrivemaskinen og falt på gulvet.

En milepæl

i livet mitt. Det var nemlig da jeg visste at barndommen var over. Og at resten av livet mitt begynte. Jeg bestemte meg for at jeg skulle skrive ei bok. Ikke lenge etter kjøpte jeg en ny, fin,  elektrisk skrivemaskin for penger jeg hadde tjent på sommerjobber, men det ble aldri det samme, selv om denne var lettere å arbeide med. Noe nytt var nemlig på gang. Datamaskiner var det alle snakket om. Grønn tekst på svart bakgrunn. Blinkende markører. Jeg tok med meg den elektriske skrivemaskinen da jeg begynte på lærerskolen, og ei stund tjente jeg penger på å skrive oppgaver for folk på den. Det var enkelt, for jeg hadde lært meg touchmetoden. Tok 15 kroner per side, husker jeg. Det ble pent på papiret, men ikke så pent som oppgavene til de som hadde nøkkel til EDB-labben. Der var PCene og skriverne. Disse folka hadde clipart i oppgavene sine. Det var lekre greier, og jeg forsto at det var på tide å pakke bort gårsdagens teknologi.

Det var framtida som kom, og i framtida kunne man enkelt si og mene hva som helst, til og med skrive feil. For det var bare å slette det hvis man angret seg. Holde inne Delete-knappen til alt var borte. Alle de gamle metodene ble tungvinte i løpet av kort tid. Bakstreberske.

Nå er alt digitalt,

selvfølgelig. Enkelt. Vi tenker ikke så nøye gjennom hvilke ord vi putter på det virtuelle papiret, for det blir ikke virkelig før vi skriver det ut. Vi kan ta en milliard dårlige fotografier og lagre dem alle, selv om vi ikke vil ha dem. Vi kan streame hele katalogen til Beatles inn på mobilen og høre på det i bakgrunnen mens vi ser på Netflix.

Men noe skjer. LP-platene er plutselig tilbake. Det tungvinte og tidkrevende vinner i enkelte kretser over det enkle og kjappe. Ikke for alle, men som en deilig, bakstrebersk subkultur. Det finnes folk som sverger til film i kameraet når de skal ta bilder. Som tvinger seg selv til å tenke gjennom hva de skal fotografere før de trykker på utløseren. Kanskje er det håp for skrivemaskinen også? Ikke for massene, selvfølgelig, men for sånne som tror på et gjennomtenkt innhold og som har en viss nostalgisk glede av at ting gjøres på gammelmåten.

Det er ikke sikkert det er meg, forresten. Men jeg håper det er noen. Sånn som den håpefulle forfatteren i videoen. Som sitter der uten behov for wifi eller batteri, med sin skrivemaskin. Og lar fingrene løpe over tastaturet. Klikk klakk. Klikk klakk. Klikk klakk.

Pling.

Og her kan du teste en online virtuell skrivemaskin. For feelingen, liksom.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s