Boka er alltid bare toppen av isfjellet. Når leseren kommer til siste side, siste setning og til slutt smekker boka igjen, så har han eller hun opplevd det ferdige produktet. Men for forfatteren av boka er fortellinga større. Noen ganger veldig mye større. Jeg tenkte jeg skulle gå litt i dybden på dette, og vise gjennom eksempler hva som ligger bak min siste bok, Drømmejegeren.
I de to foregående artiklene (se nederst for full oversikt) fortalte jeg om de to inspirasjonskildene som skapte selve grunnlaget for Drømmejegeren, KEO-prosjektet og Dougal Dixon. Helt nylig vekket jeg til live en gammel bærbar PC som jeg drasset rundt på i siste halvdel av 90-tallet. Der fant jeg det som må være det første jeg skrev med bakgrunn i kimen til en idé som var lagt. Her er teksten i sin helhet. Evo er Okiro. Morifolket heter Moni-folket. Jeg hadde en idé om at de kommuniserte via telepati – blikk og berøring – ikke med ord.
Okiro og minnene
Okiro husket ting han aldri hadde opplevd. Han visste nok til å undre seg over det nå og da, men likevel tenkte han ikke over det særlig ofte. En og annen gang før han skulle sove. Han visste om andre folk som ikke hadde det slik som Moni-folket, og dessuten hadde moren fortalt ham det. Hun snakket om det i tiden før hun døde, som om hun visste hva som skulle komme til å skje og ville sikre seg at han forsto hva han var for slag. Hun snakket om det på kveldene, med fingrene sine, med øynene sine. En og annen vemodig lyd. Okiro hadde forstått henne godt, som om han allerede visste det hun fortalte, og bare trengte å bli minnet på det. Hun pleide å legge pelsen fra et dødt dyr over ham, stryke ham over hodet og se ham inn i øynene. Og alle historiene hun fortalte fantes allerede i ham på en eller annen måte. De lå inne i hodet hans som sovende drømmebilder, og når moren kom og vekket dem med fingrene og øynene sine, så våknet de og begynte å vandre døsige omkring. Døsige, men tydelige. De bildene som Okiro fikk i hodet sitt noen ganger, var like tydelige som det han så foran seg med sine egne øyne. Han så store maskiner noen ganger når han lukket øynene. Ikke overgrodde byggverk som de han visste fantes ikke langt unna, men skinnende, glinsende, og bevegelige maskiner, som vandret over slettene som store dyr. Dyrenes hoder inneholdt vesener som lignet ham selv, bare uten hår. De styrte maskinene dit de ville. Men disse vesenene var borte nå, og Okiro forsto at han på en eller annen måte så ting slik det hadde vært. Det hjalp ham til å forstå. Og aller nederst i bunken av minner om ting han aldri hadde opplevd selv, helt nederst i ham selv, lå den krystallklare vissheten om at det hadde vært noens mening at han skulle vite alt dette. At han var laget slik. Av de vesenene han noen ganger drømte om, hårløse og bleke, med fargerike huder på kroppen over sin egen blekgrå hud, men med to armer og to føtter og ett hode, akkurat slik som han selv. De var forfedrene hans, forsto Okiro. Guder som han ikke helt visste hvordan han skulle tilbe.
Det viktige konseptet var klart med denne teksten, men enda gikk det flere år før noe mer skjedde. Sånn kan en idé sette seg fast og fortsette å leve, selv om den ikke blir tatt i bruk med det samme. Man vet at den er verdt noe, men ikke hva man kan bruke den til.
Tidligere:
JAN TORE NORENG, FORFATTER 